Vesper til kyndelsmesse

Vesper er en tidebønn, altså en av de korte bønnegudstjenestene som er knyttet til bestemte tider på døgnet, og som inneholder davidssalmer, hymner, lovsanger og lesninger. Selve ordet vesper er latin for «kveld», og gudstjenesten holdes om ettermiddagen, etter at solen er gått ned og dagens arbeid er gjort. Tradisjonen for en slik daglig aftensang går helt tilbake til kirkens første århundrer, og vesper er (sammen med nattbønnen matutin) den eldste og viktigste av tidebønnene. Tidebønnenes liturgi utviklet seg gjennom den tidlige middelalderen, men fra gamle bønnebøker kan man se at de liturgiske tekstene til vesper har vært omtrent slik de er nå helt fra 7–800-tallet.

Denne gangen synger vi et vesper til kyndelsmesse, som er nå mandag 2. februar. Det var en av de store Maria-festene i middelalderen, og i Norge var dagen en helligdag også lenge etter reformasjonen. Den feires til minne om Marias renselse 40 dager etter fødselen og også om fremstillingen av Jesus i tempelet. 2. februar er 40 dager etter jul. Navnet kyndelsmesse kommer av norrønt kyndill, etter latin missa candelarum (lysmesse), for det var tradisjon at vokslys ble velsignet denne dagen.

Antifonene til salmene forteller om Simeon, som tar imot Jesus og foreldrene i tempelet og synger sin lovsang etter å ha sett barnet. Magnificat-antifonen er en latinsk oversettelse etter en eldre, gresk Maria-hymne. Tonsettingen av disse antifonene er fra 900-tallet, om ikke enda tidligere, og grunnlaget for vår fremføring er et vakkert håndskrift fra slutten av det århundret av en sanger som het Hartker fra St. Gallen, og som ennå er bevart i klosterbiblioteket der. Hymnen Ave maris stella er kjent fra 800-tallet.

Medvirkende
Consortium Vocale Oslo
Morten Andreas Øyan-Carlmark, liturg
Marcus André Berg, orgel